|
Dette brevet er skrevet av Maria Amelie fra rommet hennes på Trandum fredag kveld.
Det
er en veldig trist tid. Jeg har vært på Trandum siden onsdag natt og
har aldri følt meg så knust, så motløs og sorgtung som nå. I natt klarte
jeg ikke å sove mer enn tre timer. Viften her står alltid på og
utsetter meg for mye støy. Av og til prøver jeg å innbille meg at det er
en vannfoss, av og til skremmer det meg og jeg føler at jeg blir kvalt.
Soveromsdøren
er alltid låst mellom kl. 22-08. Da jeg endelig sovnet i natt, våknet
jeg igjen etter et par timer. Jeg syntes jeg hørte lyden av en nøkkel i
døren. "Nå skal de hente meg" tenkte jeg, og hørte etter igjen, men det
var ingenting.
Tilværelsen her har nesten drevet meg til
vanvidd. Jeg har prøvd å være sterk og blid, men det er grenser for hvor
mye mitt sinn tåler. Trandum er verre enn et vanlig fengsel. I fengsel
vet man i det minste hvor lenge man skal sitte. Her vet jeg aldri når de
kommer inn for å hente meg eller om det er noe annet.
Jeg
skjelver mye, har gått ned i vekt og hjertet mitt banker mye fortere.
Jeg føler avmakt. Igår fikk jeg se litt tv og hørte Stoltenberg uttale
seg om meg og jeg begynte nesten å gråte av tingene han sa.
Jeg
føler meg forskjellsbehandlet. Det er mange andre her som har ventet
både to, tre, ti og 16 uker før de blir sendt ut. Mens jeg plutselig
havner først i køen. Kun to dager etter at jeg ankom her fikk jeg vite
at jeg blir sendt ut om noen dager. Hvor er likheten for loven med
dette?
Jeg håper min situasjon vil føre til en forandring for
andre i lignende situasjoner og kan føre til en med humanistisk
asylpolitikk i Norge.
Det er så utrolig mange flotte og fantastiske mennesker her i landet at jeg ikke skjønner hvordan noe slikt som dette kan skje.
|
